Les mer om Ecuador..

Klima

Ecuador ligger på Ekvator – derav navnet – og har ikke de fire årstidene som vi er vant med. Klimaet varierer med høyden over havet, og dermed fra den ene regionen til den andre. I regnskogen i øst er temperaturen høy, og det regner mye og til dels kraftig. I sørvest er det tørre ørkenområder, mens det er vanlig med regn om våren og høsten i høylandet. Høysesong for en reise dit er fra juni til august, og desember til januar, men man kan reise dit når som helst.

Historie

På slutten av 1400-tallet ble dagens Ecuador en del av inkariket, helt til spanjolene rykket inn i 1534. Landet oppnådde endelig selvstendighet i 1830, men i de nesten 170 årene som fulgte, lå Ecuador i en seiglivet grensekonflikt med Peru. Det endte med at Ecuador måtte gi fra seg oljerike områder i Amazonas, og de to landene sluttet endelig fred i 1998. Men 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet har vært politisk ustabile med tallrike militærkupp og økonomiske kriser. Presidenter har kommet og gått – eller rettere: blitt avsatt – men etter at sosialisten Rafael Correra kom til makten i 2007, har det vært ro og stabilitet i landet. Under Correra har Ecuador fått en ny grunnlov der selv naturen har fått sine rettigheter fastslått. Oljeressursene er blitt nasjonalisert, de fattige har fått bedre rettigheter, arbeidsledigheten har minsket, helsevesenet er styrket og flere lærer seg å lese og skrive. Likevel er det fremdeles stor fattigdom i landet, og gapet mellom fattig og rik er enormt.

Ecuador er helt avhengig av oljeindustrien, men er også en stor eksportør av reker, bananer og andre landbruksprodukter. Blomsterdyrking har etter hvert blitt en stor eksportnæring; det er store muligheter for at rosebuketten du kjøper til kjæresten, kommer nettopp fra høylandet i Ecuador.

Folk og kultur

Ecuadorianerne er kjent for å være vennlige og gjestfrie. Man regner med at det store flertall – rundt 80 prosent – av innbyggerne er mestiser, altså en blanding av urfolk og folk med europeisk opprinnelse. Hovedspråket er spansk, men enkelte urfolksamfunn snakker fortsatt quichua og holder på sine gamle tradisjoner. Religionen er i hovedsak romersk katolsk, og religiøse fester tas på største alvor; det er ikke snakk om noen taus eller stillferdig tilbedelse. Viktigst er de fargerike påskeprosesjonene med helgenstatuer og korsfestede jesusfigurer. Karneval feires i februar, og ellers er folklore, folkedans og folkedrakter obligatoriske på alle høytidsdager. I museene over hele landet finner dere utstillinger med arkeologiske funn som kan være tusenvis av år gamle. Den eldste daterbare pottemakerkunsten i Sør-Amerika stammer herfra. Indianerne var dyktige vevere og gullsmeder, og produksjonen var stor. Etter at spanjolene rykket inn, var det først og fremst religiøs kunst som gjaldt. Både arkitektur og malerkunst viser spansk og italiensk påvirkning, mens nyere kunst ofte skildrer urfolkets liv og virke.

Mat

Siden landet har flere klimasoner, er det tilgang på mange forskjellige råvarer. Ecuador er først og fremst fruktelskernes forjettede land. Epler og pærer og tropiske frukter som bananer, ananas og appelsiner, og i tillegg et stort antall frukter og vekster som vi knapt har hørt om på våre breddegrader. Bananer kommer man absolutt ikke utenom. De dyrkes i mange varianter og brukes på et utall måter i et utall retter. Kostholdet varierer ellers fra kyst til fjell. Stillehavet sørger for mye god sjømat. Ceviche – sitrusmarinert rå fisk – er en av nasjonalrettene. En annen vanlig rett er encebollada. Det er en fyldig suppelapskaus som består av tunfisk, maniok (kassava) og løk. Supper er i det hele tatt en spesialitet i dette landet, og spises til de fleste måltider. En god suppe er locro de papas, en nydelig krydret potetsuppe med ost og avokado. Selveste nasjonalretten er cuy, helstekt marsvin. Marsvin selges levende på lokale markeder og blir sett på som en delikatesse. Retten har lange tradisjoner, men i dag må man gjerne ut på landet for å få den.

- Store norske leksikon

- UDs reiseinformasjon

- Vaksineinformasjon for Ecuador

Quito..

Hovedstaden Quito ligger i høylandet, 2850 meter over havet, ved foten av vulkanen Rucu Pichincha. Med sin særegne skjønnhet og vårlige klima året rundt, er byen verd et opphold. Gamlebyen har fått plass på UNESCOs verdensarvliste på grunn av sine godt bevarte kolonitidsbygninger, plasser og fargerike arkitektur. Her er også flere spennende museer og historiske kirker, blant annet Capilla del Hombre museet, nasjonalmuseet og ikke minst den berømte La Compania de Jesus-kirken, hvis vegger og tak er fullstendig dekket med bladgull. Midt i gamlebyen ligger åsen Cerro Panecillo. På toppen står en stor statue av The Virgin of the Americas, som er synlig fra hele byen.

Quito er omgitt av vulkaner. Den største av dem, Cotopaxi, er også verdens nest største. Med sin snødekte topp er den godt synlig fra byen på en klar dag. Teleférico er Ouitos kabelbane som går opp til toppen av vulkanen Pichincha. Herfra får dere en praktfull utsikt over byen og omegnen.

I likhet med mange latinamerikanske byer er også Quito svært kontrastfylt når det gjelder levekår og livsstil. Til tross for alle herskapshusene med tjenerskap og luksusbiler, samt en voksende middelklasse, lever flertallet i en evig kamp for tilværelsen. Dette har resultert i økende kriminalitet de senere år, så det lønner seg å ta fornuftige forholdsregler når man besøker byen.

Tar dere utgangspunkt i Quito, kan dere virkelig oppleve mye av landets mangfold på få timers kjøring i hver retning: Et par timers ferd mot nord kommer dere til Otavalo. Her finner dere det største og mest fargerike markedet i hele Andes, med et enormt utvalg av sjal og pledd av den fineste alpakkaull, tepper, gensere, jakker, leker, musikkinstrumenter – alt sammen håndlaget av folk i distriktet. Og turen dit går gjennom blendende vakre landskap, spesielt i klarvær når de enorme, snødekte vulkantoppene kommer til sin rett.

Mot vest kommer dere til den nordlige Stillehavskysten, med hvite strender omgitt av palmetrær. Og setter dere kursen østover, er dere i regnskogsområdene i løpet av få timer. Ecuadors regnskog byr på et dyre- og fugleliv som slår det meste, og er i seg selv en god grunn til å besøke dette landet. Mot sør kan dere følge den panamerikanske hovedveien gjennom Andesfjellene og nye synet av mektige, snødekte fjelltopper og aktive vulkaner, vide, grønne landskap, byer og landsbygd.

I det sørlige Sierra ligger landets tredje største by, Cuenca, som har ry som Ecuadors aller vakreste. Den har også fått plass på UNESCOs verdensarvliste. Den staselige kolonitidsarkitekturen er supplert med ny bebyggelse i nykolonial stil som gir en harmonisk helhet. Byen er overstrødd med blomster og grønne lunger, og de blå kuplene på den nye katedralen dominerer bybildet. Cuenca er også Ecuadors senter for kunsthåndverk; her lages en lang rekke produkter i keramikk, tekstiler, gull og sølv. Byen er også det økonomiske og intellektuelle sentrum i det sørlige Sierra, og mange kunstnere, forfattere, poeter og filosofer kommer herfra.

Like nord for Cuenca ligger Cañar-provinsen som er hjemstedet til cañari-urfolket. Her finner vi den mest komplette inkaruinen i Ecuador: Ingapirca, hvor både cañariene og inkaene har satt sine spor. Denne ruinen er riktignok betydelig mindre og i dårligere forfatning enn inkabyen Machu Picchu i Peru, men dette er uansett et fascinerende sted som er verd å besøke der det ligger i 3160 meters høyde i naturskjønne omgivelser.

Dypt inne i det sørlige Ecuador ligger byen Loja som er hovedstaden i provinsen med samme navn. Den travle byen er ikke et turistmål i seg selv, men er en innfallsport til den sørlige delen av Ecuadors jungel, og ikke minst er den et utgangspunkt for å reise inn i Vilcabambadalen som ligger på behagelige 1500 meters høyde og er et syn for øyet: grønn, fredelig og idyllisk. Mange reisende legger turen hit for å roe ned i de fredfulle omgivelsene. Her kan man ta rideturer eller vandringsturer inn i nasjonalparken Podocarpus, et av de vakreste regnskogsområdene i Ecuador, med et enestående plante-, dyre- og fugleliv.

Galapagos..

Galapagos

På Galapagos kommer dere på kloss hold av noen av verdens sjeldneste dyr og fugler. På disse golde vulkanske klippene skulle man ikke tro at det fantes liv, men ingenting er mer feil, for her yrer det av liv alle slag: galapagospingviner, pelssel, haviguaner, de snodige blåfotsulene, hauker … og ikke minst de som har gitt navn til øyene: kjempeskilpaddene. Siden dyrene ikke har hatt noen naturlige fiender her, er de usedvanlig tillitsfulle; dere trenger ingen telelinse for å få nærbilder av fuglene, og snubler dere over en solbadende iguan på stranden, får dere bare et tomt blikk tilbake. Men innføring av fremmede dyr har vist seg å være katastrofal for de opprinnelige artene, og menneskelig aktivitet, bosetting og turisme øker stadig til tross for strenge reguleringer. Så trå forsiktig, og vis respekt!

Geografi

Galapagosøyene, som tilhører Ecuador, ligger langt ute i Stillehavet, tusen kilometer fra fastlandet. Hver av øyene har et særegent landskap, fra månelignende områder med svarte vulkanske bergarter, til frodige laguner og nydelige strender i alle regnbuens farger: Røde, gylne, hvite, grønne, svarte og rosa. Da UNESCO satte Galapagos på listen over verdens kulturarv, beskrev de øyene som «et levende museum og et utstillingsvindu for evolusjonen». De drøyt 26 600 fastboende er spredt på fem øyer, Isabela, Santa Cruz, San Cristobal, Baltra og Floreana. I dag livnærer de seg hovedsakelig av turisme, men driver også noe jordbruk. Kaffen som dyrkes på øya eksporteres til hele verden. Den administrative hovedstaden, Puerto Baquerizo Moreno, ligger på San Cristobal, mens den mest befolkede byen er Puerto Ayora på Santa Cruz.

Galapagosøyene er vulkanske, bygd opp av basaltlava. Det som stikker opp av havoverflaten er toppene på gigantiske vulkaner som reiser seg fra havbunnen tusenvis av meter under overflaten. De fleste vulkanene er utslokte, bortsett fra Wolf på Isla Isabella og Fernandina på øya med samme navn. På de lavere delene av øyene er overflaten ujevn og full av spisser og takker, mens sterkere forvitring i høyere strøk har skapt mer avrundede former med tykke lag av rød forvitringsjord, spesielt i kraterne. Fremdeles kan man se ganske ferske lavastrømmer rundt Isabela, noen av dem danner fascinerende, «vridde» mønstre. Trær finnes nesten ikke på de lavere deler av øyene, bare busker og kaktus. Høyere opp gir større fuktighet grunnlag for tett småskog.

Klima

Tross beliggenheten under Ekvator har Galapagos et forholdsvis tørt og svalt klima. Året kan deles inn i to sesonger, som gjør øyene til enten et grønt, frodig tropelandskap eller et ufruktbart ørkenlandskap. Den «varme og våte» sesongen varer fra januar til tidlig i mai da gjennomsnittstemperaturen ligger på 28 grader, mens den «kjøligere» eller tørre sesongen fra mai til desember har et gjennomsnitt på 18 grader. Variasjonene skyldes de vekslende havstrømmene rundt øyene. Høydeforskjellene skaper også forskjellige klimasoner, slik at det kan være varmt og tørt i de lavere delene av øyene mens det er ganske kjølig og fuktig i høylandet.

Galapagosøyene representerer et av de mest uberørte økosystemene i verden og inneholder noe av verdens mest levende biologiske mangfold. Midt i møtepunktet for tre havstrømmer og dannet på næringsrik vulkansk jord, er disse økosystemene avhengige av mange varierende faktorer for å overleve, og det er snakk om en skjør balanse som lett kan forrykkes. Når El Niño slår til med kraftig regn, oversvømmelser og uforutsigbare tidevannsbølger, svekkes havstrømmene og passatvinden stilner. Det går hardt ut over næringskjeden, og i slike år står mange av artene overfor massedød og nær utslettelse.

Historie

Det er mulig at det har vært tidlige indianske bosettinger på øyene, men de fleste forskere er enige om at øyene først ble oppdaget av erkebiskopen av Panama, Tomas de Berlanga, i 1535 da skipet hans kom ut av kurs på vei til Peru. Han «fant ingenting annet enn sel og skilpadder – noen av dem så store at de kunne bære en mann på ryggen», og rapporterte videre om fugler som «var så dumme at de ikke hadde vett til å flykte». De neste par århundrene var øyene et yndet skjulested for hollandske og engelske pirater som herjet langs Stillehavskysten. De oppdaget at kjempeskilpadder var utmerket og svært holdbar skipsproviant, og forsynte seg godt av de tillitsfulle dyrene. For skilpaddene var katastrofen et faktum da hvalfangerne fortsatte med denne praksisen utover 1800-tallet, og bestanden ble farlig redusert.

1832 ble øyene annektert av den nydannede staten Ecuador. I første omgang ble de brukt som fangeøy, der de internerte led under umenneskelige forhold – og var fortsatt relativt ubebodd da en europeisk innvandring begynte i 1920- og -30-årene. USA opprettet en marinebase på Galapagos under andre verdenskrig, og bygde en flystripe på Baltra, som er i bruk fremdeles. I 1958 ble den siste fangekolonien stengt, og i 1960-årene begynte de første turistene å komme. Galapagosøyene ble nasjonalpark i 1959. Det innledet en ny periode i øyenes historie. Nå var det turisme og miljøvern som gjaldt, og i 1977 oppnevnte UNESCO øyene til en del av verdens kultur- og naturarv. De gjorde det samme med havområdet rundt i 1986.

Dyrelivet

Hele 58 fuglearter har tilhold på øyene. 28 av dem er stedegne, de øvrige er enten trekkfugler eller de finnes flere steder i verden. Blant landfuglene er de berømte Darwins finker, sangspottefuglene (mockingbirds), galapagosduer og de stedegne galapagoshaukene. Sjøfuglene er gjerne de som får mest oppmerksomhet. Så å si hele verdens populasjon av den spesielle galapagosalbatrossen holder til på øya Española. Et av de vanligste syn er blåfotsulen, som ikke er stedegen. Den er et uforglemmelig syn der den vagger rundt på sine knallblå føtter. En annen vanlig sjøfugl er fregattfuglen. Hannens oppblåste purpurrøde bryst når han gjør kur til maken sin, er imponerende. Lavamåken er en av verdens sjeldneste fuglearter med bare 400 gjenlevende par. Galapagos har også de eneste ikke-flyvende sjøfugler i verden: galapagospingvinene og galapagosskarvene. Pingvinene er en stor favoritt blant turistene. På land vagger de omkring på klossete føtter, men under vannflaten farer de av sted som kanonkuler. Pingvinene er blant de stedegne artene på Galápagosøyene, i likhet med haviguan, kamiguan (galapagoslandiguan) og elefantskilpadde. Den store galapagossjøløven ble først identifisert som egen art av nordmannen Alf Wollebæk og bærer hans navn, Zalophus californianus wollebaeki.

I det maritime reservatet som omgir øyene finnes et rikt undervannsliv med koraller, haier og sjøpattedyr. Galapagos-skilpaddene har en gjennomsnittlig levealder på drøyt hundre år og er dermed de lengstlevende virveldyr på jorden. Å se dem i levende live er virkelig en opplevelse! Den grønne havskilpadden har lange aner: Forskere mener at disse skapningene svømte i havet og streifet på strendene sammen med dinosaurene. Kjempeskilpadden med navnet «Lonely George», opprinnelig fra øya Pinta, var den siste i sin art og har lenge vært et symbol på utrydningstruede arter. Den var en kjent turistattraksjon på Charles Darwin forskningsstasjon, men døde over 100 år gammel i 2012. For å bevare minnet om dette særegne dyret ble han balsamert, og kan nå sees utstilt på Santa Cruz.

Nå er mange skilpaddeegg samlet inn og klekket ut ved Charles Darwin forskningsstasjon på Santa Cruz. Skilpaddeungene befinner seg i trygghet mens de er små og settes ut på sine respektive øyer når de blir større.

Men det er flere trusler mot miljøet på øyene. En av de største truslene er invaderende arter og rovdyr fra fastlandet som fortrenger de lokale artene av planter eller insekter. Og innføringen av husdyr som geiter, kyr griser, hunder og katter har vist seg å være katastrofal for de opprinnelige artene. Ved beite ødelegger de livsgrunnlaget for mange av dem. Hunder og katter angriper fugler, iguaner og skilpadder som tidligere ikke hadde naturlige fiender, mens griser og rotter ødelegger reir og spiser egg.

Darwins laboratorium

Charles Darwins navn er for alltid knyttet til Galapagos. Han kom dit i 1835 på skuta «Beagle», og det fem uker lange besøket resulterte i evolusjonsteorien – teorien om det naturlige utvalg – som han presenterte i boka Artenes opprinnelse som ble utgitt i 1859. Darwin observerte blant annet at finkene som holdt til på de forskjellige øyene, hadde ulik størrelse på nebbene sine, og fant ut at størrelsen på nebbene var tilpasset maten som var tilgjengelig på den enkelte øya. Størrelsen på nebbet var med andre ord avgjørende for at fuglene kunne klarte seg i sitt levemiljø og dermed være i stand til å skaffe seg avkom med de sammen egenskapene. Slik endret fuglenes nebbstørrelse seg gjennom generasjoner. På samme måte fant han forskjeller mellom skilpaddene og sangfuglene på de forskjellige øyene, la to og to sammen, og resultatet ble evolusjonsteorien. Den fikk enorm betydning og stimulerte biologisk forskning på mange områder.

Norske spor

I løpet av den relativt korte perioden med menneskelig aktivitet på øyene, har også nordmenn satt sine fotavtrykk her. På midten av 1920-tallet da det var depresjon og dårlige tider her hjemme, begynte norske aviser å skrive om «galapagosfeber» og om mulighetene for å skape seg utkomme og et nytt liv på øyene, og drømmen om et sydhavsparadis bet seg fast hos mange.

15. mai 1925 seilte fullriggeren «Floreana» ut fra Sandefjord med de ti første eventyrerne om bord. Fire måneder senere gikk de i land nettopp på Floreana, som da var ubebodd. Planen var å leve av fiske og hvalfangst, og i begynnelsen så det lovende ut, bukta kokte av fisk og hummeren var av imponerende størrelse.

Meldinger hjem om disse eventyrlige forholdene, satte fart i folk som ville ut og vekk og skape seg bedre leveforhold på øyene der ute i Stillehavet. I løpet av 1926 seilte tre nye ekspedisjoner ut mot Galapagos. En av dem hadde med en hermetikkfabrikk, nå skulle hummer og skilpadde i boks. Selskapet La Colonia Santa Cruz ble dannet ved at kolonistene skjøt inn fra 3000 til 5000 kroner hver. Som selskapsnavnet lød, skulle de slå seg ned på øya Santa Cruz. Det var unge, sterke og eventyrlystne menn. 500 hadde meldt seg interesserte. De utvalgte som kunne betale for seg, fikk bli med. Det ble skjebnesvangert at det overhodet ikke ble lagt vekt på nødvendige kvalifikasjoner, dette var nok den vesentlige årsaken til at foretakene mislyktes, alle som en. Dette og altfor lite kapital.

Hver mann skulle få 200 mål fin, fet jord. De hadde med seg små ferdighus, midlertidige boliger for pionerene. Senere, når familiene kom etter, skulle nye og større boliger bygges. Men livet ble ikke som de hadde drømt om. Isolasjonen, vannmangelen og det tørre klimaet gjorde tilværelsen tøffere enn de hadde regnet med, og hermetikkfabrikken gikk dukken på grunn av kapitalmangel. I 1927 pakket de aller fleste og dro. Noen slo seg ned i Sør-Amerika, men flertallet vendte hjem til Norge.

Blant de få som ble igjen var Thorvald og Marie Kastdalen, fra henholdsvis Askim og Arendal. De kommet til Galapagos med sin ti år gamle sønn, og hadde slått seg ned i høylandet på Santa Cruz, der vegetasjonen var frodigere og jorden mer dyrkbar enn i lavlandet på Floreana. Her bygde de en gård som fikk navnet «Miramar». I dag er det deres barnebarn, søsknene Thorvaldo og Maria Kastdalen og som driver kjøtt- og melkeproduksjon på gården, og de er nå de eneste etterkommerne av norske emigranter som drømte om et sorgløst liv på Galapagos.