Les mer om Peru..

Geografi

Peru er det tredje største landet i Sør-Amerika, med nær 38 millioner innbyggere og et landareal på størrelse med Spania og Frankrike til sammen. Det grenser mot Equador og Columbia i nord, Brasil og Bolivia i øst, Chile i sør, og Stillehavet i vest. På grunn av høydeforskjellene er det mange forskjellige økologiske soner i landet, noe som gir store variasjoner i planteliv og livsvilkår. Den smale ørkensletten ved foten av fjellene mot vest veksler med frodige daler langs elver som starter i fjellene og renner mot Stillehavet. Øst for fjellene ligger den enorme Amazonasjungelen med alle sine hemmeligheter. Amazonaselven dannes der elvene Marañón og Ucayali møtes, og regnskogen er blant områdene i verden med størst variasjon i plante- og dyreliv.

Klima

Kystklimaet varierer fra relativt mildt til veldig varmt i nord. Luftfuktigheten er høy, men det er lite nedbør. Med en plassering rett under ekvator kunne man forvente et varmere klima, men kysten kjøles ned av den kalde, nordgående Humboldtstrømmen. I fjellene er de tørre månedene mellom mai og september. Her er det mange soldager, men nettene kan bli kalde på grunn av høyden. Regnsesongen er fra oktober til april, på det heftigste fra januar til mars. I regnskogen er det varmt hele året. Det kan komme kraftige regnskyll hele året, men «høysesongen» for regn er mellom januar og april.

Historie

Sivilisasjonene i Andes har lenge blitt forbundet med inkaene. Men deres storhetstid varte bare noen få århundrer. Allerede fire tusen år tidligere fantes det samfunn som bygde byer av leire, vevde klær og laget utsøkte gjenstander av sølv og gull. Chavin-, paracas-, nazca- og mochefolket er noen av de mest kjente. Faktisk er de første monumentale byggverkene datert til omtrent samme tid som de egyptiske pyramidene, og den aller eldste kulturen man har funnet spor etter, er datert til ca. 12 000 år f.Kr. Det var nazcakulturen (900 f.Kr - ca. 600 e.Kr) som sto bak de enorme og mystiske geometriske mønstrene i ørkensanden – Nazcalinjene – som forskerne fortsatt klør seg i hodet over. De første sporene av bosteder er funnet ved kysten, der noen av de 41 elvedalene som løper ned fra Andes, skaper fruktbare oaser mellom de tørre sanddynene i ørkenen. Samtidig er det funnet spor etter seremonielle byggverk med offersteder oppe i fjellene fra denne perioden, men disse er ikke så godt bevart på grunn av klimaet i høylandet. Perus før-spanske historie er lang, og sporene er mange: vanningssystemer i ørkenen, vevde tekstiler så fine at de ikke engang kan gjenskapes i dag, og byer av leire, som har overlevd tusenår med jordskjelv. Arkeologer har klart å rekonstruere deler av noe av disse samfunnene, mens andre forblir dunkle og gåtefulle.

Inkaene

Ingen gruppe er bedre kjent enn inkaene, det gamle Amerikas romere. I storhetstiden, som startet tidlig på 1400-tallet, strakte riket seg 4500 kilometer fra Tucuman i Argentina i sør, til Equador i nord, med byen Cusco som midtpunkt. Inkaene startet som en liten kultur i det sentrale høylandet, men på bare 50 år, under Pachacutecs styre, ekspanderte de til dagens Colombia i nord og Chile i sør. Underveis tilegnet de seg ferdighetene til de folkene de underla seg, og da spanjolene kom, fant de en høyt utviklet kultur. Hovedstaden Cusco var en urban perle, ørkenområdene var gjennomvevd av vanningssystemer, fjellsidene var oppdyrket og ga gode avlinger, store matlagre hadde eliminert sult, og inkaenes hærstyrke var legendarisk. Solen ble tilbedt som en guddom. Ordet inka var opprinnelig en tittel som ble båret av regenten og slektningene hans. Senere blir det brukt både om hele riket og om alle quechua-talende folk. Den store kulturen uten skriftspråk har etterlatt mange gåter og forblir innspunnet i mystikk. Slutten på inkaenes storhetstid kom med den spanske erobreren Francisco Pizarro i 1532. Med få menn greide han å nedkjempe inkaene i løpet av kort tid. Den siste inka som gjorde opprør, var Manco Inka. Spanjolene slo ned opprøret med hard hånd, og Manco Inka ble halshogd i 1572. Pizarros menn var utstyrt med moderne våpen og hester, noe inkaene ikke hadde. I tillegg brakte europeerne med seg sykdommer som meslinger, influensa og kopper til Latin- og Sør-Amerika. Dette var sykdommer som til da var ukjente i denne delen av verden, og inkafolket hadde derfor ikke utviklet immunforsvar til å forsvare seg mot dem. Spanjolene trakk nye landegrenser og definerte det som i dag er Peru. Spansk språk, kultur og religion ble tvunget på lokalbefolkningen, og inkafolket ble tvunget til å leve livet som slaver i gruver eller på plantasjer under spanske herrer.

Dagens peruanere

Innvandring fra Europa, Afrika, Kina og Japan har skjedd i bølger i takt med oppdagelsen og utnyttingen av nye naturrikdommer, og mer enn 500 år med fremmed bosetting og raseblanding har skapt et multietnisk land med en kompleks blanding av forskjellige kulturer. Flertallet av dagens peruanere er mestizere – en blanding av europeere og urbefolkning. Spansk er det offisielle språket, men ellers er det to store språkgrupper i Peru: den største snakker quechua, inkaimperiets språk, mens den andre snakker aymara, og lever rundt Titicacasjøen. I Amazonas-jungelen finner vi også mer enn 50 forskjellige språkgrupper.

Musikk og dans

Musikklivet i Peru er tilsvarende en sammensmelting av lyd- og stilarter med indianske, spanske og afrikanske røtter. Innflytelsen fra Andes høres best i fløyteinstrumentene og melodiene, mens afrikanerne brakte med seg rytmen og perkusjonsinstrumentene. Europeisk påvirkning høres gjennom harmoniene og strengeinstrumentene. De fleste turister kjenner godt til panfløyten fra før, siden panfløyter og ponchoer lenge har vært fast inventar på offentlige plasser over hele verden. Men den musikken man kan høre på Karl Johan en sommerdag, er ikke den som peruanerne selv lytter til – den er først og fremst en eksportartikkel. Chicha er en sjanger som blander den melankolske musikken fra høylandet med columbianske rytmer. Ved kysten er spesielt afro-peruansk musikk typisk. Marinera danses overalt i Peru, spesielt langs Stillehavskysten, og er en romantisk pardans som akkompagneres av akustisk gitar og rytmeinstrumentet cajón. Den moderne musikken som spilles kommer fra hele Latinamerika, mye salsa, merengue og cumbia, men mest technocumbia, som er teknoversjonen av cumbia. Pluss latinamerikansk popmusikk, selvfølgelig. Men som i de fleste spansktalende land står romantikken høyt i kurs, og dere vil høre romantisk spansk musikk og sang overalt.

Håndverk

Skal dere handle på reisen i Peru, er det klær av alpakka-ull som er tingen. Eller håndvevde tepper og duker. Ellers finner dere fine gjenstander laget av keramikk, stein, tre eller metall, gjerne inspirert av inkastilen. Musikkinstrumenter og smykker av gull, sølv og edle steiner er også populært.

Mat

Dere har store kulinariske opplevelser i vente når dere besøker Peru. Ceviche, lomo saltado, anticuchos og aji de gallina; dere kan gjerne lære navnene på disse rettene først som sist. Det peruanske kjøkken er på full fremmarsj over hele verden, og er nå plassert som nummer tre i verdenssammenheng, etter Frankrike og Kina. Peruanske kokker har tilgang til en ufattelig mengde gode råvarer. Det har to årsaker: Takket være Humboldtstrømmen har landet rikelig tilgang til fisk og skalldyr. Samtidig har man dyrket poteter (over 4000 sorter), tomater, squash, peanøtter, chilipepper, quinoa og mais i århundrer. I samme gryte havnet nye råvarer og mattradisjoner fra spanjoler, kinesere, afrikanere og andre kulturer, og dette har resultert i et imponerende – og særegent – gastronomisk mangfold.

Ceviche er den store nasjonalretten. Den kommer i mange varianter, og består av rå fisk eller annen sjømat som er marinert i sitrusjuice, vanligvis lime, og med tilbehør som rå løk og chili, avokado, potet, søtpotet eller mais. Resultatet er en eksplosjon av syre og frisk fisk tilsatt et skudd av chili, som setter smaksløkene i en begeistret sjokktilstand.

Lomo saltado er en enkel peruansk kjøttrett som er inspirert av kinesisk kokekunst. Ingrediensene er snarstekt okse- eller alpakkakjøtt, chili, tomater, løk og soyasaus, og den serveres med ris eller poteter, gjerne pommes frites. Anticuchos er marinerte, grillede oksehjerter på spyd med poteter eller løk og med et hint av lime, og fås kjøpt både på gatemarkeder og på de fineste restauranter.

Ají de gallina består av kyllingstrimler i en kremete saus med valnøtter eller pekannøtter, og med gul amarillo chili. Den serveres gjerne med ris, poteter, oliven og et kokt egg som tilbehør. Cuy (marsvin). Nei, det høres ikke greit ut for oss nordmenn som har marsvin som kjæledyr i stua. Men i Peru regnes dyret som en delikatesse, og spesielt ved festlige anledninger diskes det opp med helstekt marsvin med cherrytomat i munnen og labbene i været. Smaken kan best beskrives som en blanding mellom kylling og ribbe. Tilbehøret er ofte poteter og grønnsaker.

Picarones er søte, smakfulle godbiter som godt kan kalles Perus svar på smultringer. Deigen lages av søtpotet og squash og formes ril ringer, som så frityrstekes og serveres med honning eller sirup og et krydderdryss på toppen, blant annet appelsin og kanel. Dere får kjøpt dem på gaten i Lima og Cusco, men også på restauranter, som en søt avslutning på en lunsj eller middag.

Drikke

I motsetning til maten er kanskje ikke Peru spesielt godt kjent for sine drikkevarer, med unntak av én ting: Pisco. Pisco er brennevin fremstilt av flere druesorter, og kan minne litt om tequila. Den vanligste varianten er Pisco Sour, laget av «ren» pisco, limejuice, sirup, knust is, eggehvite og litt av brennevinet Angostura. Skal det være en drink med lavere alkoholinnhold, kan dere prøve en chicha morada, som er laget av lilla mais og som dermed har en nydelig lilla farge. Den inneholder blant annet nellik, kanel, sitron og sukker. Men vær forsiktig med inntaket, selv om alkoholinnholdet ikke er høyt, merker man det godt etter hvert. Det samme kan sies om coca-te. Mange peruanere tygger coca-blader for å motvirke høydesyke, men bladene kan også brukes til te. Smaken er en blanding av spinat, grønn te og mynte. Som tørstedrikk kan dere prøve en Inca Cola, en gul brus med søt fruktsmak. Den ble opprinnelig laget av en lokal brusprodusent, men ble etter hver så populær at Coca Cola så den som en konkurrent og kjøpte den opp. Dette er kanskje den mest solgte brusen i Peru. Men prøv også en ferskpresset juice av noen de fine fruktene som dyrkes i landet. Peruanskprodusert øl er velsmakende, mens vinen sjeldent vekker den største begeistring hos en vinkjenner. Det verken produseres eller drikkes mye vin i landet. De fleste vinene produseres for det lokale markedet, men det finnes noen få merker som eksporteres. De fleste peruanske vinene er søte, hvilket også er mest populært blant peruanerne.

- Store norske leksikon

- UDs reiseinformasjon

- Vaksineinformasjon for Peru

Lima..

Lima

Perus hovedstad byr på vakre kolonitidsbygninger, noen av landets fineste museer, utsikt over Stillehavet og ikke minst: Sør-Amerikas beste kjøkken med et formidabelt mangfold og gourmetrestauranter i hopetall. Beliggenheten ved Stillehavet gir vårtemperatur hele året, men byen er ofte innhyllet i et fuktig, lavt tåketeppe fra mai til oktober. Etter flere rehabiliteringsprogrammer har den gamle kongebyen nå gjenvunnet noe av sin fordums prakt. Men den er fremdeles en viltvoksende by hvor blandingen av folkeslag og vidt forskjellige kulturer skaper et yrende liv og sterke kontraster. En avgrunn skiller de enorme, lutfattige slumområdene rundt byen fra de moderne bydelene, som Miraflores og San Isidro med sine eksklusive hoteller, restauranter og butikker. Men hele tiden er Limas fjerne fortid tilstedeværende, med inkaruiner midt i kaoset av folk, biler, busser og spinnville taxisjåfører.

Lima har trolig fått navnet sitt etter Rimac-elven som renner gjennom byen på sin vei fra Andesfjellene til Stillehavet. Det var den spanske conquistadoren Francisco Pizarro som grunnla byen i 1535, og den var gjennom flere århundrer spanjolenes maktbase i Den nye verden, og et knutepunkt for handelen mellom Sør-Amerika og Europa. Nesten en tredjedel av Perus innbyggere bor i Lima. En god del av dem stammer fra europeiske innvandrere, og fra siste halvdel av 1900-tallet har de fått selskap av fattige fjellbønder fra Andes som har strømmet til byen i hopetall, i håp om et bedre liv.

Steder å oppleve

Plaza Mayor, eller Plaza de Armas er det beste utgangspunktet for en oppdagelsesferd i det historiske Lima. Dette var en gang selve episenteret for spanjolenes kolonisering av Sør-Amerika, og er i dag en stor og innbydende plass i den historiske delen av byen. I fontenen midt på plassen ser dere The Angel of Fame; det er en kopi av originalen – som sies å ha fløyet sin vei i 1900. Mange store begivenheter har funnet sted på denne plassen gjennom tidene, fra tyrefekting, markedsplass og skueplass under inkvisisjonen, til proklameringen av Perus uavhengighet i 1821. Få gjerne med dere det daglige vaktskiftet foran presidentpalasset – med hornorkester og soldater med høye benløft, i ridestøvler og staselige blå-røde uniformer.

På østsiden av plassen ligger San Juan Evangelista-katedralen, hvor den spanske conquistadoren Francisco Pizarros levninger oppbevares. Katedralen inneholder også et museum for religiøs kunst. Til venstre for katedralen ligger erkebiskopens palass med sin imponerende balkong i tre. På motsatt side av plassen ser dere rådhuset, og på nordsiden ligger regjeringsbygningen, Palacio de Gobierno, fra 1938, som er preget av sansen for fransk barokk som datidens ledere var påvirket av.

Ta veien gjennom det fargerike og myldrende shoppingstrøket Jirón de la Union som i tidligere tider var Limas mest fornemme gate, der adelen og borgerskapet spaserte og viste seg frem. Gågaten forbinder Plaza Mayor med Plaza de San Martin, som ble anlagt i 1921, til feiringen av hundreårsdagen for uavhengigheten. Bystyret ville skape en stor plass til ære for den argentinske general José de San Martin som førte an i uavhengighetskrigen sammen med Simón Bolivar. Midt på plassen står en statue av helten, og hele veien rundt er den omkranset av staselige bygninger i nykolonial stil. Spesielt Gran Hotel Bolivar er verd et besøk. Det nå temmelig nedslitte hotellet var tidligere et skikkelig hot sted som tiltrakk seg mange kjente navn. Både skuespillere, forfattere, politikere og rockestjerner har bodd her. Blant andre The Rolling Stones, som etter hvert ble kastet ut på grunn av bråk og dårlig oppførsel.

Klosterkirken San Francisco ligger like i nærheten av Plaza Mayor, og er selve juvelen blant Limas kolonitidsbygninger. Selv om dere ikke er spesielt opptatt av koloniale kirker, bør dere få med dere denne. Kirken og klosteret er i spansk barokkstil fra 1673, preget av Spanias arv fra maurerne. Den består av en basilika og et kloster, to kapell og en liten plaza som er et hyggelig møtested. To høye tårn gjør kirken lett gjenkjennelig, og innenfor finner dere 21 forskjellige altere, samt katakombene med et nettverk av underjordiske rom som inneholder hundrevis av hodeskaller. Klosteret har også en stor samling av religiøs kunst og et bibliotek fra 1700-tallet med 25 000 lærinnbundne bind og 6000 pergamenter fra 1500- til 1800-tallet.

Blant severdige kirker og museer i Lima er det mye å velge mellom, men dere anbefales å ta en tur innom Larco-museet, som ligger i et vakkert herskapshus fra 1700-tallet, bygd oppå restene av en pyramide fra det 7. århundre. Larco-museet har landets beste private samling av pre-columbiansk kunst, og utstillingen gir et godt innblikk i over 3000 års peruansk historie. To ting adskiller dette fra andre arkeologiske museer: Man får tilgang til museets store lagerrom og får se de mange gjenstandene som ikke er på utstilling. Og museet hevder å ha verdens største samling av erotisk keramikk. Dere kan studere inspirerende keramiske modeller som forestiller seksuell aktivitet i søramerikanske samfunn fra flere tusen år tilbake. Sex slik den ble utøvd før spanjolene kom til Sør-Amerika, altså. Samlingen er enestående, ikke minst fordi de spanske erobrerne oftest ødela slike kunstverk så snart de kom over dem – det ble for kraftig kost for deres katolske sjeler.

Shopping og byliv

De rike bydelene Miraflores og San Isidro har ekslusive hoteller, kjøpesentre og restauranter, mens Barranco er litt mer upretensiøst og uformelt. Barranco er også byens romantiske strøk, med bygninger fra kolonitiden og 1800-tallet. Beliggende sør for sentrum og med flott utsikt over Stillehavet, byr bydelen på de vakreste solnedganger. Dette var tidligere aristokratenes foretrukne sted, men i dag befolkes Barranco av mange bohemer, forfattere og kunstnere. Dette er også et populært utelivssted, med mange gode restauranter, kafeer, diskoteker, barer og et bredt spekter av musikktilbud, blant annet de lokale peñas for peruansk musikk.

I denne bydelen finner dere også Sukkenes bro, som er en yndet møteplass for forelskede par og som har fått sitt navn etter de mange romansene som etter sigende har funnet sted her. Prøv å gå de 31 meterne over broen uten å trekke pusten. Da skal man få et ønske oppfylt, sies det.

Miraflores er Limas sentrum for restauranter, kafeer, natteliv og shopping. I denne elegante, overklassepregede bydelen finner dere høyhus i glass og stål, kjøpesentre, eksklusive hoteller restauranter. Gå ikke glipp av et besøk på Larcomar, det flotteste kjøpesenteret i Lima, som er en hel liten by i seg selv med butikker og restauranter og en flott utsikt over klippene og havet. Og parker, ikke minst den blomstrende Kennedyparken som ligger midt i bydelen og som summer av liv det meste av døgnet. Her selger kunstmalere sine arbeider på fortauet i helgene, og rundt parken er det mange gode kafeer, barer og butikker. Avenida Larco i Miraflores var tidligere den mest populære handlegaten, men i senere år har nye kjøpesentre overtatt mange av supershopperne, som Larcomar, Plaza San Miguel og Jockey Plaza Shopping Mall. Men er dere ute etter bra håndverksprodukter, ta en tur til Avenida Petit Thouars, der dere finner massevis av småbutikker.

Midt i Miraflores ligger restene av kjempepyramiden Huaca Pucllana som for 1500 år siden var et religiøst og politisk sentrum for den såkalte Lima-kulturen. Den består av store torg, åpne plasser, gravsteder og nisjer til seremonielle plasser. Alt er bygd av murstein av tørket leire, såkalt adobe. Der finnes også et lite museum, og en utmerket restaurant der man kan tilbringe kvelden ved de vakkert opplyste ruinene.

Callao

Rundt halvannen mil langs kysten nordvest for Lima sentrum ligger byen Callao som har vært den viktigste havna i Peru helt siden kolonitiden. Den har nå vokst sammen med storbyen og er i dag byens cruisehavn, som hvert år tar i mot tusenvis av turister. Flyplassen ligger også der. De fleste turister setter kursen rett inn til Lima, men det er flere ting å se i Callao som gir innblikk i andre sider av storbyen. Utforsk den kjempestore Real Felipe-festningen som ble bygd i kolonitiden for å beskytte strendene mot piratangrep. I dag huser den et militærmuseum. Dere kan også spasere en tur langs strandpromenaden på den vakre halvøya La Punta, som en gang var hjemstedet for Limas aristokrati og hvor dere fortsatt kan beundre de koloniale herskapshusene fra republikkens tidlige dager.

Spisesteder

Lima er Sør-Amerikas ubestridte gastronomiske hovedstad. Å spise ute her er som å smake på den peruanske kulturen. Inkaer, spanjoler, franskmenn, italienere og asiater – folk fra mange ulike grupper har slått seg ned i Peru i løpet av de siste århundrene, og introdusert sine egne kulinariske tradisjoner. I tillegg kommer overfloden av ferske råvarer fra fjellene, Amazonas og kysten. Berømte kokker har dessuten bidratt til å løfte kvaliteten til nye høyder. Det er mye å velge mellom, fra sushibarer og små spisesteder, til gourmetrestauranter i verdenstoppen. De største kulinariske opplevelse venter dere på Central eller hos og Astrid y Gaston, som begge er høyt på listen over verdens beste restauranter. Idylliske Huaca Pucllana har masse sjel og kreolsk mat. Malabar er også blant de mest anerkjente. Men dere behøver ikke gå på de mest eksklusive stedene for å få et godt måltid. Det kan være vel verd å prøve gatematen, skjønt de med ømfintlig mage kan muligens finne den litt utfordrende. På de bedre restaurantene vil dere på den annen side ikke komme i kontakt med de mest opplagte ekspertene når det gjelder lokal mat – peruanerne selv. Bare noen få kvartaler fra Kennedyparken finner dere det store Surquillo-markedet, en enorm, innholdsrik handleplass som syder av liv, og hvor man får kjøpt alle tenkelige matvarer av høy kvalitet; frukt, grønnsaker og urter, kjøtt, fisk, sjømat og annet. Her er det også en restaurantseksjon hvor dere finner eksempler på det beste av Peru til lave priser. Mange av stjernekokkene i Miraflores kjøper råvarene sine her. Siden store deler av Peru er regnskog, kan det være spennende å spise på Amaz, hvor råvarene er basert på det som finnes i Amazonas. Mannen bak det hele heter Pedro Miguel Schiaffino, og er en av de mest berømte kokkene i Peru. Restaurant Cala serverer nydelig mat på en topp moderne restaurant rett ut mot Stillehavet på Costa Verde – her får du byens beste Pisco Sour. La Mar er Gastons Acurios sjømatrestaurant med super ceviche. Bortgjemte Arabica i Miraflores serverer meget god kaffe, mens Tanta serverer søte desserter. Mango er stedet for eksotiske drinker, og her får dere den beste utsikten over havet som en ekstrabonus.

Amazonas..

Amazonas

Den peruanske delen av Amazonas har et enormt artsmangfold og flere isolerte stammer enn noen andre steder i verden. Alle tall som beskriver dette området vitner om en helt spesiell del av kloden vår. Deler av jungelen ligger ganske høyt, fra 200 til 600 meter over havet, noe som gjør floraen og faunaen enestående: Fra det tykke, tette taket av trekroner og ned til skogbunnen er det en enorm variasjon av lys, vind, temperatur og plantearter, og til sammen gir dette hjem for et svimlende antall sommerfugler og andre insekter, fugler, flaggermus, slanger og små og store pattedyr av alle slag.

Våre reisemål er Puerto Maldonado i Tambopata nasjonalpark som ligger i det sørøstlige Peru, ikke langt fra grensen til Bolivia, og regionhovedstaden Iquitos med Pacaya Simiria nasjonalpark i nordøst. Det sistnevnte er det største naturreservatet i Peru og betraktes som selveste juvelen i den peruanske jungelen. Men de øvrige reservatene ligger ikke langt unna når det gjelder artsrikdom.

For å komme inn i disse reservatene er det elvebåt som gjelder, og dere kan vente dere spennende og eksotiske opplevelser både på utflukter langs elvene og inne i jungelen hvor dere enten følger stiene på bakken eller på hengebroene høyt oppe i tretoppene. Bli med på båttur når natten faller på, og opplev forvandlingen når dagens dyr og fugler gir plass til nattens skapninger. Gjør en vandring gjennom regnskogens tak på nettverket av hengebroer, hvor dere kan observere fugler som fargerike tukanspetter, blå og gule arapapegøyer, skarlagensrøde macawpapegøyer, hakkespetter samt aper og dovendyr. Eller bli med på en padletur på utkikk etter skilpadder, kaimaner, elveotere, flodsvin og delfiner.

Amazonasfolket

Indianerstammene har holdt til i Amazonasjungelen i tusenvis av år, og var der lenge før inkaene kom til makten. De kunne være nokså plagsomme for inkaene, og angrep dem rett som det var, men når de ikke kriget, handlet de med hverandre. Jungelfolket brakte med seg gull, fjær, tropiske frukter trevarer dyreskinn og medisinplanter. I bytte fikk de klær, bruksgjenstander og bronseøkser.

I likhet med den øvrige befolkningen i Peru, ble også Amazonas-folket sterkt rammet av de nye sykdommene som spanjolene brakte med seg. På 1600-tallet startet også portugisenes slaveraid oppover Amazonaselven. De som ikke hadde dødd av sykdommer eller blitt tatt til fange, flyktet lenger opp langs elven og inn i den dype jungelen. Men skikkelig fart i sakene ble det først under gummi-boomen på slutten av 1800-tallet. Da ble også isolerte steder nedrent av bevæpnede gummitappere. Arbeidet med å tappe gummi var arbeidskrevende, og hele landsbyer ble overfalt for å fange slavearbeidere. Noen steder ble befolkningen regelrett nedslaktet. På den måten forsvant store deler av Amazonas’ befolkning i løpet av noen tiår. Fremdeles lever noen tusen mennesker isolert og langt fra storsamfunnet i regnskogen. De fleste av dem holder til i de urørte grensetraktene mellom Brasil og Peru.

Miljøødeleggelsene

Amazonas-regnskogen har vokst frem gjennom millioner av år, men det har tatt oss mennesker bare et par generasjoner å ødelegge store deler av den. Både skogen og menneskene som lever der, er truet fra mange kanter. Regnskogen brennes og hugges for å lage beitemark, soyaplantasjer, jordbruk, gruvedrift og tømmerdrift, og ikke minst veier på kryss og tvers. Elvene forurenses av oljeproduksjon, sprøytemidler og ulovlig gullgraving. Store damprosjekter er planlagt, som vil legge store områder under vann. En av de største truslene er de store uutnyttede oljereservene. Nesten 80 prosent av regnskogen i Peru er lovet bort til olje- og gassindustri. Store protester fra hele verden har fått noen av oljeselskapene til å stanse leteprosjektene, men mange frykter at det bare er midlertidig. For målet om økonomisk vekst går nesten alltid på bekostning av miljøvern, og Amazonas er i denne sammenhengen en kamparena med store interessemotsetninger.

Turismen gir håp

Peru har til nå vernet rundt fem prosent av sitt territorium i form av et femtitall nasjonalparker og forskjellige slags naturreservater. Tanken er ikke å gjøre dette til rene naturparker, men heller å drive bærekraftig innhøsting av fornybare råvarer istedenfor å hugge skogen og rydde nytt jordbruksland. Det er urfolket som er de beste vokterne av skogen og det biologiske mangfoldet, men hvis de hverken har mat eller penger, og barna deres sulter, så hogger de ned trærne og selger dem. Dette er i enhver forstand som å sage over den greinen man sitter på. Peru har de siste tiårene satset på «grønn» turisme, og hvis den forvaltes fornuftig, kan den både være en god levevei for lokalbefolkningen og samtidig en drivkraft til å bevare skogen og dyrelivet mest mulig urørt. Dette er langt mindre skadelig enn alternativet. Turister går aldri langt inn i skogen, og de gir lokalbefolkningen god grunn til å verne de ressursene de har.

Cusco, Den hellige dal og Machu Picchu..

Cusco, Den hellige dal og Machu Picchu

Machu Picchu er et av de mest ikoniske reisemål i verden, og tar imot over to millioner turister årlig. Når man ser dette ufattelige stykket ingeniørkunst, er det mer nærliggende å tro at byen er satt opp av utenomjordiske vesener enn av et folk som hadde sin storhetstid for bare noen få århundrer siden. Men å reise hit uten å besøke Den hellige dal og Cusco, sies å være som å reise til Paris, se Eiffeltårnet og så dra hjem igjen. Inkakulturens hellige dal er full av merkverdige steder: markedet og inkaterrassene i Pisac, inkafestningen i Ollantaytambo, saltbassengene i Maras, de gåtefulle ruinene i Moray og mye annet. Og i Cusco by kan dere virkelig kjenne på historiens sus fra den tiden da den var hovedstad og et kulturelt og religiøst sentrum i det mektige inkariket.

Cusco

Cusco betyr «navle» på quecha, og ligger ganske riktig midt i det enorme geografiske området inkaene rådet over i sin storhetstid; fra Colombia i nord til Argentina i sør. Da Francisco Pizarro og hans soldater ankom for nesten fem hundre år siden, møtte de et mektig syn av monumentale bygninger fulle av utsmykninger i edle metaller, vakre parkanlegg, avanserte vanningsanlegg og brolagte gater. De rapporterte hjem til Spania om at dette var den mest praktfulle byen på jord! Men grådigheten vant over fascinasjonen, og de satte raskt i gang med å plyndre templene og tømme dem for gull og sølv som de prompte smeltet om til barrer og sendte hjem.

På den tiden bodde det anslagsvis 15 000 mennesker i byen; adel, presteskap og tjenerskap. Sett ovenfra var byen formet som en puma, der Plaza de Armas var plassert midt i pumaens hjerte. Denne plassen, som inkaene opprinnelig kalte Huacaypata, var det kulturelle midtpunktet i inkariket. I dag ligger byens sentrum akkurat på samme sted. Men etter at spanjolene hadde inntatt byen, rev de mange av inkaenes byggverk og brukte steinene – spesielt fra den enorme festningen Saqsaywamán som ligger utenfor byen og utgjorde hodet på pumaen – til å bygge sine katolske kirker. I de trange sidegatene til plazaen kan man likevel fortsatt beundre de solide steinveggene.

I dag bor det over en halv million mennesker her, og hvert år legger over to millioner turister veien til denne livlige byen med masse hyggelige restauranter og hosterias, og der markedsselgerne frister med vakre vevde stoffer, smykker, strikkeluer og mye annet.

Plaza de Armas er det myldrende samlingspunktet døgnet rundt. I dag holdes festivaler, konserter og religiøse opptog på plassen på plassen som har vært sentrum for noen av de mest dramatiske hendelsene i Perus historie. Plassen var vesentlig større under inkaene, men da spanjolene rykket inn, rev de templene og palassene for å gi plass til sine katolske kirker og kolonihus som står der i dag. Nå er flere av disse vakre kolonihusene gjort om til barer, kafeer og nattklubber, hvor det danses til cubansk salsa, technomusikk og pop til den lyse morgen.

Plaza de Armas er også et bra sted å starte en byvandring på. På den nordøstlige siden av plassen ser dere Katedralen, som er bygd i spansk barokkstil. Alteret er av rent sølv, og katedralen har en storslått samling av malerier fra den såkalte Cusco-skolen (Escuela Cusqueña), som representerer en sammensmelting av romersk-katolsk og lokal peruansk malerkunst. Ett av maleriene tiltrekker seg spesielt mange skuelystne, nemlig Marcos Zapatas «Den siste nattverd», der Jesus og disiplene er i ferd med å sette til livs stekt marsvin.

Blant de mange kirkene i byen er det jesuitterkirken Compañia de Jesus som har fått stempelet «den vakreste». Den ligger skrått overfor katedralen. Fasaden anses som et av de fineste eksemplene på «barroco mestizo» – blandingsbarokk – et resultat av møtet mellom spansk barokk og andesfolkets fortolkning av denne. På innsiden finner dere flere malerier fra Cusco-skolen, og en 21 meter høy altertavle dekket av bladgull.

På restene etter inkatempelet Coricancha står Santo Domingo-kirken som spanjolene bygde på 1600-tallet, og som i dag er byens viktigste severdighet. På inkaenes tid var tempelet det mest storslåtte komplekset i Cusco, utsmykket med paneler av rent gull, nisjer med mumier av inkaer, og en enorm gullskive som blant annet reflekterte solstrålene inn på hovedalteret ved sommersolverv. Spanjolene beskrev en eventyrlig Solens hall fylt av statuer og andre gjenstander i gull og sølv, og med fire mindre templer tilegnet månen, stjernene, tordenen og regnbuen.

Et par kilometer nord for byen ligger den store Sacsayhuaman-festningen på en bratt høyde med panoramautsikt over byen. Granittblokkene er stablet oppå hverandre som legoklosser og lagt i sikksakk i en strekning på 300 meter. Det sies at disse veggene skulle utgjøre pumaens tenner, eventuelt værhår. Festningen hadde i sin tid plass til 5000 soldater, men i dag er det bare en femtedel igjen av dette komplekset, siden det ble brukt som steinbrudd etter inkarikets fall. Man får likevel et godt inntrykk av inkaenes ingeniørkunst; hvordan de store blokkene er perfekt tilpasset hverandre og låst sammen uten bruk av mørtel. Sachsayhuaman spiller fremdeles en viktig rolle under inkaenes solfestival, Inti Raymi. Da er byen fylt av gatemarkeder og musikk, og festen kulminerer den 24. juni med en stor seremoni foran festningen, der lokalbefolkningen gjennomfører rituelle ofringer og danser, kledd i forseggjorte tradisjonelle drakter.

Bare noen minutters spasertur herfra kommer dere til San Cristobal-utsikten med en stor, hvit Kristus-statue (Cristo Blanco) som er synlig fra de fleste steder i byen, og som tilsvarende gir et flott utsiktspunkt..

Andre imponerende inkaruiner rundt Cusco er Qéngo, Pukapukara og inka-badene i Tambomachay. Det sistnevnte består av en rekke akvedukter, kanaler og fossefall som kommer fra varme kilder i nærheten. Her risler kildevannet ut av fontener som er hugget ut i stein. Mytene rundt dette stedet er mange, men de innfødte er ikke i tvil: de kalte det «inkaenes bad» Arkeologene mener imidlertid at de vakre og velbevarte konstruksjonene tyder på at det heller var et religiøst rituelt sted.

Den hellige dal

Reis videre fra Cusco oppover inkaenes hellige dal, Urubambadalen, med sine mange spektakulære ruiner. Den krystallgrønne Urubambaelven snor seg gjennom dalen omkranset av frodige åkre. Byen byen Pisac er kjent for ruinene som ligger oppe på en høyde ved inngangen til dalen. Besøk Inti Watana-delen med et soltempel, bad, altere, vannfontener, en seremoniell plattform og en inti watana – en rituell stein brukt som en astronomisk klokke eller inca-kalender for å definere sesongene. Inkaene bygget jordbruksterrasser i den bratte åssiden ved å hente rikere dyrkingsjord for hånd fra de nedre områdene, og kunne dermed dyrke planter som det ellers ikke ville vært mulig å få til å vokse her oppe, drøyt 3300 meter over havet.

Et stykke lenger oppe i dalen ligger byen Chinchero, hvor lokalbefolkningen, som fremdeles holder fast på sine tradisjonelle klesdrakter, fortsatt samles på torget om søndagene for å byttehandle sine produkter, slik de har gjort i århundrer. Dette fredfylte stedet byr dessuten på nydelige solnedganger over Vilcabamba- og Urubambafjellene.

Ferden fortsetter til saltfeltene i Maras med de tilsynelatende uendelige terrassene hvor man har utvunnet salt fra underjordiske kilder helt fra inkaenes tid. Tusenvis av terrasser er strødd utover kløften og danner et hvitt lappeteppe, der saltet ligger til tørk. Smak på det rosafargede saltet, og dere vil sannsynligvis aldri ha lyst til å bruke havsalt igjen.

Videre kan dere beundre terrassene i Moray. Kjenn på suget i magen når dere står på toppen og ser ned på de sirkelformede terrassene som brer seg nedover. Trinnvis nedover dannes forskjellige mikroklimaer, noe som gjorde at inkaene kunne eksperimentere med å forbedre et stort utvalg av plantesorter.

Inkafestningen og citadellet i Ollantaytambo antas å være bygd for å beskytte inngangen til denne delen av dalen og verge den mot mulige invasjoner av stammene fra jungelen. Senere tjente den som en midlertidig hovedstad for Manco Inca, leder av inka-motstanden i 1537 under den spanske erobringen av Peru, da spanjolene for første gang – midlertidig – måtte gi seg for overmakten og trekke seg tilbake.

Den vestre delen av Ollantaytambo ble bygget på ordre fra Inca Pachacutec, ikke bare som et strategisk sted for å kontrollere Den hellige dal, men også for landbruks- og religiøse formål. I tillegg er dette et seremonielt senter dedikert til rensing og tilbedelse av vann, med 150 trinn bygd av perfekt utskårne steiner. Området inkluderer en rekke overbygde terrasser og flotte, finskårne steinblokker plassert på den øvre terrassen eller Solens tempel.

I dag er Ollantaytambo en fredelig og sjarmerende landsby som lever høyt på sin dramatiske og imponerende fortid. Den gamle inkabyen ved foten av ruinene er så velbevart at man nesten forventer å støte på Manco Inka rundt hjørnet. Den kalles en levende inkaby fordi innbyggerne fortsatt holder i hevd skikker og tradisjoner etter sine forfedre, og her kan dere ta en tidsreise gjennom de perfekt steinlagte, rette gatene med vannkanalene som løper gjennom byen.

Den lille landsbyen Aguas Calientes er siste stopp om dere kommer med tog fra Cusco for å besøke Machu Picchu. Byen i seg selv er ingen stor attraksjon, men beliggenheten i den trange dalen er spesiell, og Urubambaelvens fossende ferd gjennom jungelen innbyr til turer i omegnen. Men for de fleste er dette kun et nødvendig springbrett for å komme opp til det forgjettede Machu Picchu.

Machu Picchu

Omgitt av grønne fjell brer terrassene seg nedover skråningene, med vel bevarte templer og boligkvarterer i fint tilhugd stein. Det er helt magisk å skue utover den hellige byen med den vakre beliggenheten. I flere århundrer lå Machu Picchu gjemt og glemt langt oppe i fjellene, helt til i 1911, da den amerikanske oppdageren Hiram Bingham nærmest snublet over den da han var på leting etter en annen inkaruin. Byen var intakt i den forstand at det ikke var noen spor etter plyndring og ødeleggelse, men den var også blottet for gull og skatter. Spanjolene oppdaget den åpenbart aldri, og inkafolket selv etterlot seg ingen skriftlige eller andre dokumentasjoner. Mange tror at inkaene på et tidspunkt tømte byen for verdisaker og dro inn i jungelen og bygde en ny by. Denne byen letes det etter den dag i dag, i en jungel der bare omtrent 40 prosent av landområdene er kjente.

Så hva hadde skjedd her?

Det vi vet nå, er at Machu Picchu ble påbegynt på midten av 1450-tallet, og byggherren var den mektige inkakongen Pachacutec. Teoriene om hvorfor han ville bygge en by akkurat her, er mange. Én av dem er at Machu Picchu skulle være hans sommerresidens. Været og temperaturene her var nemlig mer behagelige enn i hovedstaden Cusco, og jorden var mer fruktbar. Noen arkeologer tror endog at hovedhensikten med dette anlegget var å skape en pålitelig kilde til cocablader til presteskapet og de kongelige i Cusco. Machu Picchu skulle dessuten være et sted for eliten. For aristokratene. Og selvsagt skulle byen være hellig. Byen ble av den grunn nærmest bygget i all hemmelighet av noen få utvalgte ingeniører og det som etter all sannsynlighet var slaver.

Siden forskerne bare har funnet rundt 200 boligstrukturer her, antas det at det ikke har bodd mer enn ca. 1000 mennesker i byen, Ja, svært få fikk vite om den i det hele tatt. Bingham kalte ruinen et citadell, men bortsett fra de ytre murene inneholder Machu Picchu en uvanlig høy andel av religiøs arkitektur. Strategiske formål synes derfor ikke å ha vært viktigst. Den nyeste forskningen tyder på at Machu Picchu var det seremonielle og muligens også administrative senteret i en stor og folkerik region.

Machu Picchu ble for alvor berømt da den ble omtalt i magasinet National Geographic i 1913. Byen havnet på UNESCOs verdensarvliste i 1983, og i 2007 ble det bestemt at den fortjente en plass blant verdens sju nye underverker. Fremdeles forskes det iherdig på disse ruinene som skjuler så mange hemmeligheter. Machu Picchu står høyt på ønskelisten for reiselystne fra hele verden, og et besøk her gir næring til drømmer og fantasier om hva som har skjedd her.

Nordlige Peru med Trujillo og Chiclayo..

Nordlige Peru med Trujillo og Chiclayo

Det nordlige Peru har et utall av spennende ruiner fra pre-columbiansk tid – mange av dem fullt på høyde med Machu Picchu. Likevel er det færre turister som setter kursen dit. Men landsdelen har mye å by på, også for dem som liker badeferie, fotturer i fjellene eller oppdagelsesreiser inn i Amazonas.

Mens inkaene bare var en liten stamme og lenge før spanjolene kom, var det moche-sivilisasjonen som dominerte kystområdene i det nordlige Peru. Den eksisterte fra 200 e.kr. til 800 e.Kr., og mochaene bygde store konstruksjoner som Huaca del Sol og Huaca del Luna, Sol- og Månepyramiden. Deretter kom chimú-kulturen, som etter hvert vokste til et dominerende kongedømme langs kysten av Peru. Chimuene ekspanderte ut fra den enorme hovedstaden Chan Chan, helt til de ble nedkjempet av det fremvoksende inkaimperiet omkring 1470.

Trujillo

Trujillo ligger ved Stillehavskysten og er Perus tredje største by. Den ble anlagt av spanjolene i 1534, som en av de første spanske bosettinger i Sør-Amerika. Raskt utviklet de en blomstrende økonomi her, basert på sukkerrør og hvete.

På grunn av beliggenheten ved kysten var Trujillo et yndet mål for pirater og kaprere, derfor ble det bygd en mur rundt hele byen. Den ble senere delvis ødelagt etter som byen vokste, men restene av den elliptiske muren er fortsatt synlig rundt bykjernen. Til tross at byen ble hjemsøkt av tørke, flom og jordskjelv i det 17. og 18. århundre, spilte den en sentral rolle i Perus kamp for uavhengighet. 29. desember 1820 erklærte Trujillo sin uavhengighet, hele seks måneder før resten av landet.

Trujillo byr på mange imponerende kirker og elegante hus fra kolonitiden med andalusiske balkonger og vinduer som er utsmykket med fine smijernsarbeider. Best ser man byen til fots, og et bra sted å starte er på Plaza de Armas. Her ligger Santa Maria-katedralen, og det ærverdige Hotel Libertador Trujillo. Det er kanskje byens dyreste, men prøv en frokost eller lunsj i spisesalen, der dere har utsikt over plazaen og folkelivet der.

Plaza de Armas er stedet for mange festivaler og kulturarrangementer året igjennom, blant annet uavhengighetsdagen i juli og Corpus Christi-paraden som finner sted 60 dager etter påske. I slutten av januar feires Marinerafestivalen, da dansere fra hele landet kommer og konkurrerer om å være best i marinera-dans. Dette er en grasiøs dans med afrikanske og spanske rytmer, og det er litt av et show med flotte kostymer, og hele byen er i feststemning.

En annen er vårfestivalen som finner sted i september på disse breddegradene. Da danses det også marinera, men nå også med hester. Trujillo er berømt for sine dansende hester av rasen Paso, som har en myk, trippende gangart som har gitt dem verdensry. Disse hestene er blitt udødeliggjort i peruanske valser, spesielt komponisten Chabuca Granda skrev om rytterne med sine sombreros og flotte kostymer. Disse rytterne konkurrerer fortsatt med sin egen utgave av marinera-dansen, hvor de leder hestene gjennom dansetrinnene.

Chan Chan

Det er i nærheten av Trujillo man finner en av Sør-Amerikas største severdigheter: Ruinbyen Chan Chan var chimu-kulturens gamle hovedstad og engang den største byen i Sør-Amerika med rundt 100 000 innbyggere. Det er også verdens største by bygd av leire. Bak de høye bymurene venter templer, boligkvarterer, lange gater og et vannreservoar som forsynte byen med ferskvann. Ruinbyen består av sju citadeller som ble oppført av hver sin chimu-hersker. Giudadela de Tschudi er den best bevarte delen, og bak de tykke murene er det en stor plass med en rampe som fører inn i noe som ligner en labyrint. Murene har friser med symbolske tolkninger av månen, fisk, bølger sjøotere og sjøfugler. Like i nærheten ligger Huaca Arco Iris – Regnbuetempelet – med sine fint restaurerte utskjæringer, samt Huaca La Esmeralda. Her er det lurt å passe seg for selgerne som hevder å tilby antikk keramikk. Det meste er fake, og skulle det være ekte saker, kan det resultere i beslaglegging og bøter, eller til og med fengselsstraff ved forsøk på utførsel.

Omtrent en mil sørøst for Trujillo ligger de to pyramidene som er tilegnet solen og månen, Huaca del Sol og Huaca de la Luna. De ble bygd av moche-folket 700 år før Chan Chan, og man har beregnet at det har gått med 143 millioner murstein til å bygge bare solpyramiden som rager 45 meter til værs. Den ble delvis ødelagt av spanjolene. For tiden er den stengt for turister siden det foregår utgravinger der. Man kan derimot komme inn i deler av den mindre månepyramiden, og her finnes vakre fargerike veggmalerier, graver med levninger av medlemmer av moche-eliten, samt verdifulle keramikkvaser.

Et annet utfluktsmål i kort avstand fra Trujillo er den fredelige lille kystbyen Huanchaco, som er et populært mål for surfere og badere. Her kan man også se de lokale fiskerne sittende over skrevs på sine særpregede båter kalt caballitos – små hester – og som er laget av siv med den samme gamle teknikken som man også ser på Titicacasjøen.

Chiclayo

Byen Chiclayo ble grunnlagt av spanjolene på 1500-tallet, midt i knutepunktet av handelsveier mellom kysten, høylandet og den dype jungelen. Den er fremdeles et yrende handelssentrum for det nordlige Peru. Bortsett fra noen få spor fra kolonitiden er dette en moderne by, bortsett fra én ting: Det omfattende markedet Mercado de Brujas – hekse- eller trolldomsmarkedet. Enten du ønsker deg penger, kjærlighet og lykke eller energi og helse, er det råd å få her. Lider du av impotens, anemi, smerter eller andre sykdomssymptomer, eller av hjertesorg, så finnes det et overveldende utvalg av urtemedisiner, cocablader, kryptiske eliksirer, apekranier og tørkede slanger som kan kurere det meste. Dette er en møteplass for sjamaner, urtemedisinere og heksedoktorer som kommer hver morgen for å tilby sine varer. Mange av produktene er deler av gamle ritualer som fremdeles praktiseres enkelte steder i Peru.

El Brujo-pyramiden stiger omtrent 98 meter over ørkenlandet og dekker et område på rundt 330 kvadratmeter. Den er bygd av titusenvis av murstein, og veggene er dekket med mangefargede relieffer som viser krigsmotiver, dyr, planter og garnfiske. For bare noen år siden ble en godt bevart tatovert mumie av en ung kvinne fra moche-adelen oppdaget dypt inne El Brujo-pyramiden. Hun har blitt kalt «Señora de Cao», og er utstilt i Cao-museet.

Chiclayo er også utgangspunktet for å besøke en av kontinentets mest spennende arkeologiske utgravinger: Mochegravene i naturreservatet Bosque de Pomac – Pomac-skogen, ca 35 kilometer nord for Chiclayo. Her ligger mer enn 20 pyramider etter sican-kulturen spredt utover et område på 45 kvadratkilometer, som også er tilholdssted for en lang rekke forskjellige arter av fugler, trær og dyr. Her finnes også den best dokumenterte graven i Peru kjent som El Señor de Sican-graven, men for å se alt gullet, sølvet og kunstverkene som ble hentet fra den, må dere besøke Sican nasjonalmuseum – «Museo Tumbas Reales di Sipán» i den lille byen Lambayeque. Her kan man studere de ulike aspektene av dagliglivet til den sicanske kulturen; inkludert keramikk- og metallhåndverk.

Tucume er også et interessant arkeologisk sted med pyramider, seremonielle steder og bosteder. Dette stedet var først bebodd av sican/lambayeque-kulturene før chimu-folket overtok. Imidlertid ble stedet overtatt av inkafolket som bygget det større. På grunn av at så mange forskjellige kulturer har bodd her og etterlatt sine spor, så er dette stedet fascinerende og vel verdt et besøk.

Titicacasjøen..

Titicacasjøen

Få steder på jord ser man stjernehimmelen klarere enn i den tynne luften over Titicacasjøen som deles mellom Peru og Bolivia. Og på dagtid kan den asurblå sjøen minne om greske farvann, helt til man får øye på en indianer i sin fargerike drakt, leiende på en lama. I 3810 meters høyde over havet sies dette å være den høyest beliggende farbare innsjø i verden, og med en utstrekning på 8500 kvadratkilometer minner den mer om et hav enn en innsjø. Spredt utover sjøen er det 41 øyer, hvorav flere er ubebodde. Bare noen få av dem blir besøkt av turister, som til gjengjeld kommer i horder. Titicacasjøen – og i særdeleshet de flytende sivøyene – er i likhet med Machu Picchu et hovedmål for enhver reisende i Peru. Men tenk på høyden, her er det fort gjort å få ferieturen ødelagt av høydesyke eller solbrenthet.

Titicacasjøen er selve omdreiningspunktet for inkaenes skapelsesberetning. Ifølge mytene var det på Soløya og Måneøya på den bolivianske siden at Manco Cápac og Mama Ocllo, barn av solen og månen, steg opp av vannet, utsendt for å spre lys i mørket og grunnlegge byen som senere ble Cusco. Inkaene har etterlatt seg flere templer på denne øya.

Puno

Utgangspunktet for reiser i den peruanske delen av Titicacasjøen er byen Puno, som ligger vakkert til med utsikt over sjøen. Bare få bygninger fra kolonitiden har overlevd, med unntak av katedralen fra 1757 og den tidligere guvernørboligen, Casa del Corregidor, der det i dag ligger en fin kulturkafé. Men i gågaten Jirón Lima vrimler det av barer, restauranter og små butikker, og i sidegatene kan man gjøre gode alpakkakjøp. Puno er også Perus folklorehovedstad. Under de mange festivalene er gatene fulle av dansende mennesker i fargerike kostymer. En av de mest interessante feiringene er Fiesta de la Virgin de la Candelaria, en fascinerende blanding av urbefolknings- og kristenritualer, som finner sted i februar. Dansere i fryktinngytende kostymer bringer offergaver til moder jord og fremfører den berømte «diablada», eller djevelens dans.

Sillustani

Fra Puno kan man også ta den 35 kilometers turen til de pre-columbianske begravelsestårnene ved Sillustani. Tårnene er opptil 12 meter høye og ble bygd av folk fra Colla-sivilisasjonen. Tårnene ble åpenbart brukt som gravsteder for medlemmer av adelen, som ble gravlagt sammen med hele sin familie og alle eiendeler. i 2011 ble det gjort et rystende funn her: Levningene av 44 barn som ble ofret i det 14. århundre, omgitt av en mengde andre ting som keramiske kar, dyr og matvarer. Gravplassen ligger på et vakkert sted nær innsjøen Lago Umayo, med et rikt fugleliv og marsvin som piler hit og dit.

Uros

Men den egentlige grunnen til å besøke Puno er at herfra går turbåtene ut til Uros, de berømte sivøyene ute i Titicacasjøen. Legenden sier at øyboerne ikke kan drukne, og det ville i så fall ha vært gunstig, for her fødes, lever og dør folk praktisk talt med beina i vann.

Uros består av 42 sivøyer, og de som bor her kalles urosfolket. Det er en spesiell opplevelse å gå i land her: Grunnen gynger under føttene, det er som å gå på en trampoline. Siv er livsnødvendig for folket her ute. De bygger øyene, husene og båtene sine av det. De spiser det. De bruker det som medisin, og til te, og til dagen-derpå-lindring. Og ikke minst til produksjon av suvenirer. Men her finnes også mobiltelefoner og solcellepaneler, og mange blide øyboere som vil ha penger for å bli fotografert. I det hele tatt en fascinerende blanding av fortid og nåtid. Kritikere har hevdet at turismen har ødelagt mye av den opprinnelige kulturen og at øyboerne stort sett lager gjenstander som appellerer til de besøkende, men faktum er at flertallet av øyene ikke blir besøkt og derfor er upåvirket av turismen. Når noen av øyene kan minne om suvenirboder med ganske pågående selgere, må man huske at det er dette de lever av og som gjør dem i stand til å sende barna på skole og få utdannelse. Det er en stund siden folket her ute har levd av fangst og fiske. Oppdrettsanlegg og større båter har overtatt, og fattigdom har tvunget stadig flere av øyboerne til å flytte inn til Puno og har gjort de gjenværende ca. 300 menneskene avhengige av turismen.

Det opprinnelige språket til urosfolket er praktisk talt utryddet, de fleste snakker nå aymara. Det antas at de stammer fra Ouru-området i Bolivia og utviklet sin spesielle levemåte her ute for å slippe unna de aggressive inkaene og colla-indianerne som dominerte området rundt Titicaca. Øyene er utelukkende laget av sivet som vokser rikelig langs sjøens bredder. Sivet legges i bunker som knyttes sammen med tau. Siden sivet med tiden råtner, må det stadig vedlikeholdes ved å legge på nye bunker på toppen. Minst hver tredje måned og enda hyppigere i regntiden. I hyttene må sivet skiftes enda oftere. Øyene er forankret på bunnen med store steiner som hindrer dem i å drive fritt rundt mellom Peru og Bolivia. Men vær forsiktig med ild! En liten gnist er alt som skal til for at øya skal ta fyr, selv om den vannes hele tiden.

Taquile og Amantani

Den naturlige øya Taquile er et annet populært mål i Titicacasjøen. Øya er seks kilometer lang og har drøyt 1700 beboere. Folket her lever hovedsakelig av fiske og jordbruk, men er mest kjent for å lage noe av det fineste håndverk i Peru. Kvinnene skal være Sør-Amerikas beste vevere, og alle menn går rundt og strikker – alt fra ponchoer, luer, belter hansker og vesker. Prisene på disse varene er gjerne noe høyere enn på fastlandet, men det samme er også kvaliteten.

En annen severdig øy er Isla Amantani, som ligger like langt fra Puno som Taquile, men som er mindre besøkt. Dette er en vakker, fredelig øy med en blodig forhistorie: Ruiner viser at den en gang var en del av inkariket, og den fungerte også som fangeøy inntil spanjolene kom og slaktet ned hele befolkningen. Den spanske herren som fikk eierrettighetene til øya brukte siden de innfødte som slaver, og hans etterkommere hadde kontroll over øya lenge etter at Peru hadde oppnådd uavhengighet. Også disse øyboerne er kjent som dyktige håndverkere. Her kan man i dag komme og overnatte hos private familier.

Hele Titicacasjøen er i dag et vernet naturreservat der det finnes atskillige trekkfugler og vannfugler. Opprinnelig har øyboerne levd av jakt og fiske, men i dag er sjøen svært forurenset. Myndighetene i Peru og Bolivia har inngått en avtale om å løse problemet, hva løsningen går ut på, er ennå uklart.